Den lille mindfulnesskolen av Lisbeth Pettersen 

 

DEN LILLE MINDFULNESSKOLEN

2. Øv deg på å være her og nå  
Av Lisbeth Pettersen

Jeg har passert seksti år, det gikk fort. De første tretti årene levde jeg dagene som de kom. Det er først de siste tretti årene jeg har øvd meg på å være her og nå. Lært meg til å systematisk observert både det der ute, og det som skjer inni meg selv, og slik blitt mer bevisst på hvordan tankene stjeler nået.

Jeg visste heller ikke hvor nyttig meditasjon er, før jeg havnet i en krise og begynte å utforske. Jeg var 35 år den gangen, mindfulness og meditasjon hadde ikke nådd Vesten i særlig grad.  

I en tiårsperiode, reiste jeg hyppig til India, London og USA for å studere meditasjon. I India deltok jeg på en rekke retreater i verdens største meditasjonsresort: Osho International Meditation Resort. Som en av flere tusen mennesker fra hele verden eksperimenterte jeg for å lære mer om hvordan kropp, sinn og sanser henger sammen. Dette store prosjektet som heter: Hvem er jeg?       

Resortet legger til rette for at gjestene kan utforske diverse teknikker, østlige fra sufisme, buddhisme, zen, yoga eller tao. I tillegg til vestlige psykologiske og terapeutiske prosesser. Alt fra heavy duty primalterapi til kreativ maling. Og kamp sport, eller material arts, som zen archery, og aikido, hvor akten perfeksjoneres gjennom økt tilstedeværelse.       

De som ønsker det, kan delta i driften av resortet og bli coachet i hvordan mindfulness kan brukes i jobbprosesser og i relasjon til andre. Kanskje for første gang bli oppmerksom på hvor lett det er å bli ubevisst. Hvor fort man mister tilstedeværelsen og handler automatisk av gammel vane, i stedet for å være autentisk og til stede i det som skjer. Se mer: www.osho.com     

Midt i sin egen hverdag er det ikke lett å få øye på uvaner, selvsabotering og væremåter som vi har lagt oss til gjennom livet. Når du lærer i et internasjonalt miljø, sammen med mennesker fra hundre nasjoner, skjønner du også noe om hvordan kulturen du vokste opp i har fargelagt sinnet ditt. Og at uansett hvor vi bor på kloden, skjer det en viss ufrivillig programmering av sinnet. 

Nyere forskning viser at genene spiller en vesentlig rolle i hva slags karaktertrekk vi danner. Det estimeres at genenes innvirkning ligger et sted mellom 30 og 50 prosent. Men trolig spiller den kulturelle påvirkningen en betydelig større rolle.

Fra vi er bitte små blir vi fortalt hva som er «sant» og hva som er «riktig». Vi blir ikke opplært til å stille spørsmål ved livet – til å utforske og finne egne svar – men til rått å tro på det vi blir fortalt. Ikke fordi våre foreldre eller andre autoriteter ønsker å føre oss bak lyset, men av den enkle grunnen at heller ikke de er bevisst hvor preget de er av sin oppdragelse og kultur. Også de lærte å tro i stedet for å utforske. 

Logisk sett vet vi at vi påvirkes av omgivelsene, men enkelte kulturer/religioner/samfunn har en så sterk programmering at det kan kalles indoktrinering. Da blir det veldig vanskelig å innrømme at det kan finnes andre «sannheter» enn det man selv har lært er «sant». 

Selv i moderne, demokratiske land får vi vår dose av familiær, nasjonal eller religiøs påvirkning. Og fordi påvirkningen begynner allerede før vi har lært et språk, blir det vanskelig å se den selv. Mangelen på avstand til lærte «sannheter» gjør at vi tror på dem – og blir det vi tror på. 

Midt i en livskrise gikk det opp for meg at jeg måtte gå i meg selv, observere mitt indre liv, om jeg ønsket å få det bedre. Var jeg virkelig et fritt og selvstendig tenkende menneske, eller hermet jeg bare etter de andre? Hva var det som styrte sinnet mitt, tankene?  

Hippiene på sekstitallet lengtet etter frihet. For egen del lette jeg først og fremst etter en måte å slippe unna de uhyggelige panikkangst-anfallene som hadde dukket opp.

Det første anfallet kom da jeg var trettifem år, rett etter at to av mine nærmeste plutselig døde. Angsten kom brått, og gjentatte ganger, og den var så omfattende at den ikke bare hindret meg sosialt; jeg klarte heller ikke å gjøre jobben min skikkelig. Jeg ble redd for folk rundt meg. Jeg ble redd for alt.

Angst var et helt nytt fenomen for meg. Ikke at jeg var spesielt modig, men jeg liker utfordringer og trives med å bevege meg ut av komfortsonen for å få litt større albuerom. Strategien «prøve, feile og mestre» hadde funket godt så langt. Det gikk stort sett bra. Etter hvert nye «stunt» føltes det som om jeg kunne trekke pusten litt dypere, litt friere. 

I praksis drev jeg med mental trening. Jeg dyttet meg selv videre. Litt til og litt til. Jeg ville være tøff. Bli mindre sårbar. Føle meg fri. Bekjempe de indre stengslene som holdt meg igjen.

Jeg kjøpte meg stor motorsykkel og freste rundt. Med bankende hjerte tok jeg dykkerlappen og fikk litt bedre kontroll på klaustrofobien. Jeg var fortsatt vettskremt når jeg dykket, men utad lot jeg som om jeg hadde stålkontroll.
 
I mitt neste «ut av komfortsonen»-stunt tok jeg et helgekurs for å lære fallskjermhopping. Deretter hoppet jeg to ganger fra 1000 meters høyde og fikk spinn på andre hoppet. Heldigvis husket jeg drillingen om å tråkke motsatt vei i lufta dersom skjermen begynte å spinne! Jeg antar det reddet livet mitt.       

Det ble med de to hoppene, men det var nok til at jeg kunne slå meg selv på brystet et par ganger – jeg hadde overvunnet enda en indre demon.       
Det rare er at selv om jeg hadde jobbet med mine mentale sperrer helt fra barndommen og fram til jeg var trettifem, så hjalp det ikke mot panikkangst.

Redselen for ytre stunt lot seg takle, men angsten som kom da mennesker nær meg plutselig døde, var av en annen art. Jeg knakk som en fyrstikk. Styrken jeg hadde bygd opp gjennom å ta ytre utfordringer, holdt ikke. Jeg ble nødt til å lære mer om hva som styrte min indre tilstand.          

Jeg begynte å utforske meditasjon. Det første halvåret med hyppige angstanfall, jobbet jeg  med meg selv hjemme. Når anfallene kom prøvde jeg ut forskjellige teknikker. Jeg erfarte at jeg kunne stanse panikkangst-anfallene – for første gang uten Valium, gjennom forskjellige meditasjoner. I stedet for medisiner brukte jeg kroppen og sansene til å lade ut spenninger og synke ned i stillheten. 

Dette var en så stor opplevelse at jeg måtte vite mer. Jeg tok utdannelse som meditasjonsinstruktør med spesiell vekt på vipassana (pustemeditasjon), Osho-aktive meditasjoner, sufiteknikker, zen og mindfulness/observasjonsteknikker fra buddhistiske tradisjoner. 

På nittitallet var det mange som latterliggjorde meditasjon og snakket nedlatende om «flower power»- generasjonen. I dag er mindfulness og meditasjon vanlig i Norge.

Det siste tiåret har det også blitt forsket mye på temaet. Meditasjon virker ikke så mystisk lenger når forskerne kan forklare hva som skjer mens vi mediterer, men langt i fra alt.

Hva med deg? Hvordan lever du dagene dine? Mest i fortiden, i framtiden – eller her og nå?
© 2014 Insearch Media

Vil du lese flere kapitler?
Klikk på facebook-linken nedenfor, og lik siden. Da blir du oppdatert om nyheter
.

  BØKER AV LISBETH PETTERSEN    
                                 La meg ikke huske                Lev mer med mindfulness          Den lille mindfulnesskolen av Lisbeth Pettersen      Zen Lounge facebook